Daniel Lanois og Stein Torleif Bjella, musikalske brødre i ånden, som målbandt sitt publikum på Sentrum Scene i går. Dette, mine damer og herrer, var en aften for historiebøkene.
Da Stein Torleif Bjellas album Velkomen skodde ble utgitt i slutten av mars lot nok mange seg forbløffe av at åpningssangen «Skodde» var produsert av selveste Daniel Lanois, kanadieren som har produsert karriereendrende plater med noen av verdens største artister, blant dem U2, Peter Gabriel, Emmylou Harris og Bob Dylan. Allerede var vi blitt eksponert for supergitaristen Marc Ribots tilstedeværelse på en single fra platen, og nå Lanois? Det får da være måte på, liksom.
«Skodde» er en av de fineste sangene Stein Torleif har skrevet noen gang, og Lanois’ tilstedeværelse gjør den også til en av de fineste innspillingene hans. Det er ikke ment til forkleinelse for hverken musikere eller produsenter på hans mange mer eller mindre feilfrie plater, men «Skodde» er spesiell.
Kortversjonen av hvordan dette samarbeidet oppsto er at fotograf Marthe Amanda Vannebo jobber med begge. Slu som hun er fikk hun det for seg å spille noen av Bjellas demoer for Lanois, og slik begynte ballen å bevege seg. Lanois fyrte spontant av en SMS til Bjella der han skrev «I am at your service», og det konkrete resultatet ble altså «Skodde» der Lanois gikk hardt til verks. «Han endret alt, beholdt bare min sang, samt en nylonstrenggitar, så la han på pedal steel, piano, shaker, bass og de atmosfæriske dubsa som han har svart belte i», fortalte Bjella meg da jeg intervjuet ham for Tara i vår. Han var umåtelig stolt. Lanois hadde til og med ringt ham noen dager tidligere og gratulert med 58-årsdagen. Han hadde også sagt at han ville jobbe med Bjella igjen:
«Jeg skal være special guest på konsertene hans i Oslo og Bergen i høst, og han snakket om at han og de to musikerne han skal ha med seg skulle øve inn noen av mine låter. Det tror jeg ikke før jeg ser det.»
Men i går skjedde det virkelig, og det skjer igjen i Bergen i morgen, samt at de spilte sammen i Stockholm på mandag. Sjuke ting, og jeg har en mistanke om at det ikke stopper med dette heller. La oss krysse fingre for et utvidet samarbeid mellom to store kunstnere.
Det var Stein Torleif Bjella som åpnet showet i går etter å ha blitt introdusert av Lanois selv som nøkternt fortalte publikum at han selv, bassist Jim Wilson og den helt avsindig dyktige trommeslageren Brian Blade skulle fungere som backingbandet hans.
Med introen til «Heidersmenn» kom kveldens første klype seg i armen-øyeblikk svært tidlig, og det ble ikke det siste. Da Stein Torleif rolig, men sikkert nokså nervøs, gikk frem til mikrofonstativet og sang «No har’n vorte koko i skallen» var det som om alle vi i salen hadde holdt pusten i spenning og kollektivt pustet ut. Det var ikke et synsbedrag, vi hadde ikke hørt feil. Der sto Stein Torleif Bjella, tidligere meieriarbeider, pleieassistent, selger, snekker, lokalavisjournalist og nå musiker og artist fra Ål i Hallingdal, kledelig plassert mellom Daniel Lanois, en av verdens desidert mest innflytelsesrike produsenter på gitar, og bassisten Jim Wilson, med Brian Blade som spilte trommer på venstre flanke (sett fra salen) med utsøkt eleganse. Og Stein Torleif var hovedpersonen. For et enormt privilegium det var å bivåne denne scenen.
De spilte deretter «Psykisk kan du vera sjøl» og selvfølgelig også «Skodde», før Bjella rakrygget og, formoder jeg, svært stolt, forlot scenen, og de tre egentlige hovedpersonene tok over seremonien.
Lanois setter seg ved pedal steelen, og sammen med Wilson og Blade gyver de løs på instrumentalen «JJ Leaves LA» med dødsforakt. Vi forstår med én gang hva som bor i denne trioen, at de fører oss inn i et sonisk landskap der alt er mulig. Jeg hater å benytte ordet «reise» i annet enn den mest bokstavelige betydning, men når Lanois, Wilson og Blade transcenderer tid og rom klarer jeg ikke annet enn å betrakte det som nettopp en reise – mot nye horisonter, inn i det ukjente.
Betydelige deler av konserten besto av instrumentaler eller sanger med lange instrumentalpartier. For meg ble disse noen av høydepunktene, nettopp på grunn av det ovennevnte. Det er noe helt spesielt i å la seg henføre av musikk på denne måten, å kjenne på dens hypnotiske egenskaper og udiskutabelt magiske kraft. Musikk har evnen til å berøre hele følelsesregisteret vårt (sa han uten snev av vitenskapelig belegg) og bevege oss inn i en tilstand av pur eufori når den virkelig treffer. For å si det sånn; 12 timer etter konserten er jeg fremdeles euforisk.
Jeg og mange med meg har et tilnærmet religiøst forhold til Lanois’ første to soloplater, Acadie (1989) og For The Beauty Of Wynona (1993), der særlig sistnevnte preges av hans karakteristiske lydskulpturer. Det er selvsagt også et dekkende ord for instrumentalplatene hans, inkludert den nokså nedpå Belladonna Nocturne som ble utgitt i juni, men som de ikke spiller noe fra. Vi fikk derimot de fleste av de helt essensielle sangene fra Acadie og …Wynona, blant annet «Still Water», «Under A Stormy Sky», «The Messenger» og «Brother L.A.», og flere av de fine sangene fra tredjealbumet Shine (2003), som «Falling At Your Feet» (på plate sunget av Bono), «Fire» og tittelkuttet.
Sangene veves sømløst sammen i et sett blottet for dødpunkter. Lange, dvelende og inderlig vakre instrumentalløp avløses av innbydende sanger som forsikrer oss om at Lanois har stemmen intakt, 74 år gammel (han fyller 75 på lørdag). Han er en intuitiv bandleder, men så jobber han også med intuitive musikere, og det samspillet vi er vitne til denne ellers helt ordinære september-onsdagen får oss til å måpe. Det er utenomjordisk vakkert, eller som min gode venn Tom Stalsberg så fint formulerte det i sin beskrivelse av Brian Blade, «selv aliens i andre solsystem forsøkte å holde takten».
Da vi trodde kvelden ikke kunne bli finere, skjedde dette: Stein Torleif introduseres på nytt av Lanois som forteller at han har bedt vår mann om å gjendikte åpningsverset – på halling – til bravurnummeret «The Maker». Og der kommer han med kassegitaren rundt halsen og stiller seg midt imot Lanois mens de spiller introen. Så er det Bjella som snur seg mot mikrofonstativet, og han synger: «Å, djupt vatn, kald og klar som i ei nott, eg står med arma klar, eg har gått ein vanskeleg veg, eg e ein fremand som står framfor Skaparen». Så tar Lanois plassen og fortsetter: «I could not see for the fog in my eyes», og så videre. Det er helt tullete hvor fint det er, og fraværet av Aaron Nevilles englerøst fra koret på originalinnspillingen er det nok ingen som savner. Den jobben tar Jim Wilson seg fint av.
Igjen, dette er historisk, og det stopper ikke her. På plate er «The Maker» i overkant av fire minutter lang, mens denne versjonen varer i over ti minutter. I vers nummer tre kommer forsyne meg Bjella inn igjen – på halling – etter at Lanois har sunget de første linjene. Lanois synger også selv det fjerde og siste verset, og så begynner instrumentalmoroa. Sangens avsluttende bønn «Oh, river rise from your sleep» får mot slutten den totale gospelbehandlingen, og da kommer Marthe Amanda Vannemo – som altså er deres felles fotograf – inn på scenen, stiller seg ved siden av Wilson og er med og synger: «Oh, river rise from your sleep». Lanois inviterer også publikum med på høytidsstunden, og det er her vi opplever hvordan musikk samler oss. Når vi står overfor det dypeste mørket, skjærer musikkens makt og kraft inn og lyser oss opp fra innsiden. Det er som Lanois tidligere under konserten sang i «Shine»:
In the end the thing that keeps me walking
Is your shine, your shine in the morning, your shine in the distance
Your shine inside the laughter and the ghosts
Så her står de, Daniel Lanois og Stein Torleif Bjella ved den ene mikrofonen, Jim Wilson og Marthe Amanda Vannebo ved den andre. De synger for oss, vi synger sammen med dem, og alle skinner i hverandres lys. Da snakker jeg ikke om det lekre scenelyset på Sentrum Scene denne kvelden, men om lyset som gjør oss til mennesker, til søstre og brødre i ånd, om ikke i blod. Det er mektig på en måte jeg knapt kan huske å ha sett maken til på en konsertscene noen gang, og det er umulig ikke å bli beveget.
Du kan se hele klippet her:
Sånn kan det altså gjøres. Til dere i Bergen som skal oppleve dette i morgen, har jeg bare én ting å si: Gled dere. Til Daniel Lanois og alle andre involverte vil jeg si dette: I ærbødighet, tusen takk.
Her er spillelisten med sangene fra Sentrum Scene:
