Det er ikke lett. Å hvert år skulle rangere den beste nye musikken er en mental kraftanstrengelse, en langvarig kamp med meg selv og ønsket om å anerkjenne dyktige musikeres utrettelige innsats. Det handler om å yte alle de gode artistene som har gitt oss så mye glede en slags rettferdighet i en verden fylt av (for de fleste) svake salgstall, elendige inntjeningsmuligheter og arbeidsforhold, et evig slit som går på økonomien og familieidyllen løs. Det er en utakknemlig oppgave å skulle livnære seg av musikk, og likevel er det så mange som gjør det. Til tross for at mange føler at musikken ikke gir dem noe valg, at det er noe de må drive med – og bevare meg vel, mange klarer også å leve av det – så skylder vi disse menneskene en stor takk. I det perspektivet føles det nesten litt kjipt å rangere det de har prestert, men bare nesten. Sånn er verden. Alt måles opp mot noe annet.